Når tillit brister

Når tillit brister

June 29, 2017

Statoil kan ikke forvente samme uforbeholdne støtte fra Finnmark lenger, skiver seniorforskerne Trond Nilsen og Stig Karlstad om denne ukens beslutninger rundt drift av oljefeltet Johan Castberg. 

Av Trond Nilsen og Stig Karlstad.

Statoils aktivitet i Nord-Norge er av samfunnsmessig positiv verdi for flere lokalsamfunn og bedrifter. Selskapets omdømme har vært synonymt med ny aktivitet og arbeidsplasser. Til tross for risikoen ved oljevirksomhet har sentrale aktører i nord framsnakket selskapets beslutninger. Til og med da Statoil gikk bort fra løftet om ilandføring av oljeressurser i Nordkapp, fikk de støtte i deler av befolkningen og i sentrale utviklingsmiljø i Finnmark.

Det har vært et uformelt og uskrevet tillitsforhold mellom selskapet og viktige politiske og næringslivsaktører i nord. Nå brister dette forholdet: Mandag denne uken fikk tilliten mellom selskapet og Finnmark et solid arr da Statoil valgte bort Finnmark som lokaliseringssted for driftsorganisasjon for Johan Castberg, oljefeltet utenfor Vest-Finnmark. Kun helikopter med innpendlet personell og forsyningsbase skal legges til Finnmark. 

Noruts studier om samfunnsmessige ringvirkninger av olje i nord har dokumentert at lokalisering av driftsorganisasjon gir langsiktig sysselsettingsvekst, tilgang på høyt utdannet og kvalifisert personell og kompetanseutvikling. Derfor er lokalisering av driftsorganisasjon trolig viktigere for regional utvikling enn hvilken utbyggingsløsning selskaper velger.

Se til det italienske selskapet Eni Norges og deres Goliatutbygging. Eni Norge har på en solid måte evnet å bygge kompetanse og bidratt til å styrke utviklingsmiljø i nærhet av felt med en fullverdig driftsorganisasjon i Hammerfest. Rekruttering har i den siste tiden vært uproblematisk og ikke vanskeligere for Eni Norge enn andre næringer og bransjer.

Det er derfor ingenting som tyder på at utfordringer med rekruttering er et solid argument som legitimerer beslutningen om å velge bort Finnmark som lokalitet. I en periode med ledige oljekompetanse nasjonalt som en følge av nedbemanninger, er det enklere enn på lenge å etablere enn driftsorganisasjon med høyt kvalifisert personell. 

Statoils argumenter for å lokalisere i Harstad er videre basert på synergier ved å samle flere driftsmiljø i Harstad. Her velger Statoil å se bort fra de synergier som lokalisering med Hammerfest LNG ville bidratt til. I framtiden ville trolig denne driftsorganisasjonen blitt utvidet etter hvert som selskapene leter i Barentshavet. Ergo er det ikke synergier i Hammerfest og Finnmark de ønsker, men i Harstad.

Synergier er altså geografisk ulikt fordelt. Statoils beslutning synes derfor å være et strategisk valg om hvordan og hvor Barentshavet skal utvikles i framtiden.

Risikoen ved petroleumsvirksomhet er betydelig for de som bor i geografisk nærhet til aktivitet. Fiskeriinteresser er sterke i nord. At Statoil unnviker fra både den tidlig lanserte utbyggingsløsningen med ilandføring på Veidnes og i tillegg ikke velger å etablere driftskontor i Finnmark er verdt allmenn politisk og samfunnsmessig interesse. 

Utfra signaler i Finnmark føles det som et skudd for baugen for aktører i nord som over tid har argumentert Statoil sin sak og vært selskapets støttespiller mot skeptiske stemmer i regionen. De samme stemmene er nå begynt å innta sterkt kritiske røster i denne saken. Det er rett og slett vanskelig å godta, mener flere sentrale skikkelser I Finnmark. 

I en tid hvor omdømme og politisk aksept er viktigere enn noen gang, og når aktiviteten beveger seg mot stadig mer samfunnsmessige perifere områder, er Statoils beslutning tatt i en krevende politisk kontekst for selskapet. Oljeselskapene er helt avhengig av politisk støtte og support for å lete og utvinne olje og gass i Finnmark.

Det er faktisk ingen eksempler på at utbyggingsprosjekter som har stor politisk motstand har blitt realisert på norsk sokkel. 

Derfor er motstanden mot Statoils beslutning i Finnmark svært viktig i utviklingen av Nord-Norge og næringslivet i nord. Når den politiske behandlingen skal foregå i Stortinget vil de regionale interessentene følge nøye med. Da får man svar på om Statoil kan gjøre som de ønsker, basert på strategiske egne hensyn, eller om den samfunnsmessige styringen av selskapet og petroleumsvirksomheten i nord ønsker å utøve reell innflytelse.

Kun en ting er sikkert ifølge våre kilder; Nå kan ikke Statoil forvente samme uforbeholdne støtte fra Finnmark lengre. Tilliten brister.