Alternativ til nasjonalparker på Finnmarksvidda

Alternativ til nasjonalparker på Finnmarksvidda

1. desember 2015
Seniorforsker

Klima- og miljøminister Tine Sundtoft tar snart stilling til de omstridte verneforslagene for Goahteluoppal og Øvre Ánarjohka i Finnmark. Seniorforsker Jan Åge Riseth påpeker i denne kronikken en mulighet som forener bruk og vern og sikrer sterkere lokal styring: Biosfæreområde.

På grunn av stor lokal motstand har de foreliggende planene om å opprette Goahteluoppal nasjonalpark og utvide Øvre Ánarjohka nasjonalpark ligget på vent i fem år.  Det er forventet at klima- og miljøminister Tine Sundtoft tar stilling til verneforslagene om kort tid. Det kan imidlertid fortsatt være rom for å påvirke statsrådens beslutning.

Den lokale og samiske offentligheten bør derfor merke seg at det finnes en alternativ verneform som gir langt bedre muligheter til å forene bruk og vern samtidig som den sikrer sterkere lokal styring. Jeg tenker på muligheten for å verne Finnmarksvidda som biosfæreområde.

Hva er et biosfæreområde?

Et biosfæreområde (biosfærereservat) er en annen type verneområde enn klassiske naturvernområder. Intensjonen er at det skal fungere som et demonstrasjonsområde for et moderne liv i bedre harmoni med naturen. Det er en internasjonalt vedtatt betegnelse som hører inn under FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO).

Biosfærereservater skiller seg fra tradisjonelle verneområder ved at de kombinerer kjerneområder underlagt strengere restriksjoner med soner der det foregår bærekraftig næringsutøvelse av ulikt omfang. Det betyr at slike områder kan omfatte alt fra naturområder med liten menneskelig aktivitet til byområder.

Vi skal også legge merke til at dette er noe annet enn et verdensarvområde, som vi har flere av i Norge og Sápmi, bl.a. helleristningene i Jiebmaluokta i Alta, Vegaøyan, Røros Bergstad og Laponia i Jokkmokkområdet.

Et biosfæreområde skal ha høye natur- og kulturverdier og et visst innhold av mer typiske verneområder. Området skal være representativt for en større landskapstype (Finnmarksvidda kan f.eks. være representativt for Sápmi) slik at resultatene fra biosfæreområdet er overførbare.

Biosfæreområdene skal for dette formålet utvikle innovative metoder for bærekraftig utvikling, teste dem og dele resultatene nasjonalt og internasjonalt. Arbeidet krever nært samarbeid mellom interessegruppene i lokalsamfunnet og positivt engasjement fra forskningsinstitusjoner og forvaltningsmyndigheter. Samarbeidet mellom ulike aktører baseres på frivillige avtaler og de verne- og forvaltningsordninger som finnes i hvert enkelt land.

Hvor finnes biosfæreområder?

I følge UNESCOs hjemmeside finnes det nå 651 biosfæreområder i 120 land. Jeg besøkte selv biosfæreområdet Entlebuch i Sveits for noen år siden. Det omfattet både typiske naturvernområder, aktivt husdyrbruk med osteproduksjon og en forskningsstasjon. Man drev også aktiv næringsutvikling for regionen.

I Norden har Finland ett område, Danmark (Grønland) ett, mens Sverige har fem områder. Det mest spennende av disse er kanskje området som omfatter Vänerskärgården (deler av den store innsjøen Vänern), naturreservatet Kinnekulle og byene Lidköping og Mariestad. Tre kommuner ved Vänern samarbeider med sikte på å forvalte natur- og kulturressurser og for å fremme bærekraftig utvikling, bl.a. innenfor turisme, kollektivtrafikk og avløpshåndtering.

Torneträskområdet har vært kandidatområde, men selv om dette hadde oppfølging fra forskningsstasjonen i Abisko, manglet det oppfølging fra Kiruna kommune og Norrbotten län. Kandidaturet ble derfor avviklet.

Norge har foreløpig ingen, men ett såkalt kandidatområde i Nordhordland. Området er nå inne i en prosess for å bli godkjent som biosfæreområde. Sentralt i dette området står kystlyngheia som er livsområdet til utegangarsauen, og tradisjonell forvaltning med lyngbrenning.

Hvorfor Finnmarksvidda?

Finnmarksvidda har store vernekvaliteter både natur- og kulturhistorisk, samtidig som den aktive bruken av landskapet spiller en viktig rolle ikke bare for reindriftsamene, men også for de fastboendes birgejupmi (livberging). Det siste ble grundig dokumentert i utredningsarbeider i forbindelse med verneplanarbeidene. Interesserte kan lese om dette i nettidsskriftet Utmark.org nr. 1/2010 (Riseth & Solbakken).

Jeg ledet et utredningsprosjekt for Samisk Høgskole der vi arbeidet med kartlegging og framstilling av lokalbefolkningens naturbruk og ga anbefalinger i forhold til nasjonalparkforslagene. Lokalbefolkningen kom med mange konstruktive innspill.

Anførslene i våre utredninger ble langt på vei også imøtekommet av Fylkesmannen i Finnmark, som fremmet forslag basert på den mer fleksible vernekategorien landskapsvernområde. Daværende Direktoratet for naturforvaltning mente imidlertid at slikt vern ikke ble strengt nok.

Hva nå?

Nå skal det altså tas endelig stilling til verneforslagene om både en ny og en utvidet nasjonalpark, evt. landskapsvernområde(r), på Finnmarksvidda.

Jeg anser at statsråd Sundtoft og Regjeringa ikke bare står overfor valget mellom nasjonalpark, landskapsvernområde eller intet vern.  Med fagbakgrunn som naturforvalter og lang erfaring mener jeg at Finnmarksvidda har de beste forutsetninger for å bli et spennende biosfæreområde.

Sápmi mangler et slikt område. Det vil dessuten kunne gi Finnmarksvidda en positiv oppmerksomhet. Det kan bidra til et framtidsrettet løft for indre Finnmark. 

Kronikken er skrevet at Seniorforsker Jan Åge Riseth i Norut.