Malurt i det bioteknologiske begeret

Malurt i det bioteknologiske begeret

22. mai 2014
Konsernsjef / Adm.direktør

Den nasjonale satsingen innen marin bioteknologi har i all hovedsak foregått i grunnforskningsmiljøene med begrenset tilgang på kompetent og risikovillig kapital. Er dette tilstrekkelig?

Den nasjonale satsingen innen marin bioteknologi har i all hovedsak foregått i grunnforskningsmiljøene med begrenset tilgang på kompetent og risikovillig kapital. Er dette tilstrekkelig for å fremme norske innovasjonsinteresser og behovet for nytt kunnskapsbasert næringsliv?

Det var en stor dag for satsingen på marin bioteknologi forrige onsdag da selskapet Barentzymes åpnet dørene sine i Forskningsparken i Tromsø. Barentzymes er en høyteknologisk oppstartbedrift med 12 ansatte som skal produsere industrielle enzymer for et internasjonalt marked. Det står respekt av arbeidet til de industrielle gründerne bak selskapet.

Det er ingen tilfeldighet at selskapet er lokalisert i Barents Biocentre i Forskningsparken i Tromsø. Gjennom mange års målrettet arbeid for bioteknologiske bedriftsetableringer, har innovasjonsmiljøet i Tromsø etablert et redskap i internasjonal særklasse. En viktig hjørnestein er tilgangen på moderne laboratorier gjennom Barents Biocentre. Dette viser at samhandling nær sterke fagmiljø skaper muligheter, men arbeidet med marin bioteknologisk næringsutvikling har også vist svakheter i det nasjonale forsknings- og innovasjonssystemet.

Det er enighet om at høykostlandet Norge sin konkurransekraft er basert på nye, smarte og effektive løsninger. I dag står små og mellomstore bedrifter for halvparten av den nasjonale verdiskapingen og sysselsetter 6 av 10 yrkesaktive. Gjennom investeringer i teknologi, næringsrettet forskning og innovasjonsvirkemidler, kan forskningsresultater i større grad tas i bruk av næringslivet og det offentlige. Som et eksempel har innovasjonsselskapet Norinnova i Tromsø bidratt til å etablere mer enn 80 bedrifter og 550 høyteknologiske arbeidsplasser i Nord-Norge.

I et av verdens rikeste land blir det derfor tafatt at nasjonens forskningsinnsats er lavere enn det europeiske gjennomsnittet. Manglende tiltak står i grell kontrast til prognoser som sier at Norge i 2060 vil ha vansker med å opprettholde verdiskapingen. Dette fremtidsbildet kan vi kun møte gjennom bygging av kunnskap til støtte for innovasjon, både innen offentlig og privat sektor.

De store ressursbaserte næringene har resultert i at veksten i verdiskaping her nord har vært dobbelt så høy som i landet for øvrig det siste tiåret. Videre vekst avhenger av både infrastruktur og investeringer. Samtidig må det stilles spørsmålstegn ved de nasjonale prioriteringene innen forskningsbasert næringsutvikling. For det er slett ikke sikkert at vi har organisert strukturene for næringsutvikling på en optimal måte. Og det er ikke alltid slik at det kun er snakk om mer penger.

At marin bioteknologi representerer et enormt mulighetsrom for vår grønne konkurransekraft, har mange forstått. Også Solberg-regjeringen gjennom klima- og miljøminister Tine Sundtoft fremhever dette. Uten å utdype de mange områdene som spenner fra matproduksjon og medisinsk anvendelse til industrielle produktområder, snakker vi raskt om nye muligheter med verdier på størrelse med dagens viktige eksportnæringer.

EUs innovasjonsmåling plasserer Norge under gjennomsnittet i EU, der våre naboland Sverige og Danmark er på topp. Også OECDs økonomirapport for 2014 anbefaler Norge å legge til rette for gründerkultur og tiltrekke risikovillig kapital. Jeg kunne ikke vært mer enig, for vi trenger vekstbedrifter av format for framtiden.

For det første betyr det at mer næringsrettet marin bioteknologisk forskning må foregå i instituttsektoren som har tradisjon for industriell forståelse og næringslivkontakt. Det er et tankekors at finansieringsordningene gjør at nesten all marin bioteknologisk forskning i dag foregår i grunnforskningsmiljøene. Det er nå viktig å skape en balanse som utnytter hele styrken i den nasjonale kunnskapsstrukturen med universiteter, forskningsinstitutter og innovasjonsselskaper.

For det andre er det behov for å tenke nytt om kunnskapsdeling. Mange fagmiljø er ofte innadvendte, og vil i flere sammenhenger nyte godt av mer åpenhet og grenseoverskridende kunnskapsdeling. Om det betyr helt åpne innovasjonssystemer der internett, kunnskapsdeling og konkurranse spiller sentrale roller, er usikkert. Tiden for nytenking i løsning av sammensatte samfunnsutfordringer er i alle fall moden, og våre attraktive fagmiljø kan her spille en sentral internasjonal rolle.

For det tredje er tilgangen på risikovillig og kompetent kapital for svak. Dette gjelder både i presåkorn- og såkornfasen. Det offentlige kan ikke løse kapitalbehovet alene. Men det er noe som ikke stemmer når privat kapital heller settes i eiendom av skattemotiverte årsaker og at oljefondets pengebinge utvikler næringsliv i våre konkurrentland. Kan tiden være moden for nye skatteincentiver eller tapsavsetninger for næringer med lange utviklingsløp? Gladmeldingen fra bioteknologifirmaet Lytix Biopharma som jakter gjennombrudd i et milliardmarked, burde i så måte være til inspirasjon.

Det er ikke fritt for at mange bioteknologiske entusiaster har oversolgt fagområdet. Ikke med hensyn på mulighetsrommet, men tidsperspektivet. Det finnes ingen «quick-fix» i å utvikle en robust industri basert på marin bioteknologi eller bioprospektering. Denne erkjennelsen må ikke glemmes når resultatene skal måles opp mot de nasjonale forventningene. Det kan fort bli mer ubehagelig en ønskelig. Derfor er det behov for å korrigere både tidsperspektiv og pengebruk, men vi har heller ikke råd til å la de bioteknologiske mulighetene gå fra oss.

Denne kronikken av konsernsjef Ivan C. Burkow ble publisert i avisa Nordlys 21. mai 2014.