Oljefondets etiske standard

Oljefondets etiske standard

30. juni 2016

Vi har en situasjon der Oljefondets mandat tilsier uttrekk fra skatteparadis, men der de etiske retningslinjene ikke gjør det.

De sterke reaksjonene på Panama Papers viser at man har høyere etiske forventninger til Oljefondet (Statens pensjonsfond utland) enn det som nå viser seg å være praksis. Etikkrådet, som gir råd til Norges Bank om observasjon eller utelukkelse, har lagt til grunn at skatteparadis ikke er et grovt brudd på våre normer. Det er altså våre normer som definerer hva som er etisk forsvarlig adferd. Og så lenge profittmaksimering er normen, så er det også denne normen Etikkrådet legger til grunn.

Det er dermed en illusjon å tro at de etiske retningslinjene sikrer oss noen etisk standard, utover de produktene og selskap som allerede er utelukket. De etiske retningslinjene sier at man skal selge seg ut, eller sette selskap «til observasjon», hvis det produseres noen typer våpen, tobakk, eller kull. I tillegg kan selskaper settes til observasjon eller bli utelukket hvis det forekommer grove brudd på menneskerettigheter, miljøskade, grov korrupsjon, og «andre særlige grove brudd på grunnleggende etiske normer». Skatteparadis kunne vært vurdert som et særlig grovt brudd på grunnleggende etiske normer, og en rekke aktører har tatt til orde for at det er dette som nå må skje. Det vil være et steg i riktig retning, men ikke tilstrekkelig.

Finansdepartementet har fastsatt at målet med forvaltningen av Oljefondet er høyest mulig avkastning innenfor akseptabel risiko. Oljefondet investerer i skatteparadis for å nå dette målet. Men man har også et mandat som sier: «God avkastning på lang sikt anses å avhenge av en bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand, samt av velfungerende, legitime og effektive markeder.» Ifølge Dagens Næringsliv har Oljefondet investert i aksjer og obligasjoner registrert i skatteparadiser til en samlet verdi av 146 milliarder kroner. Dette er ikke bærekraftig. Investeringer i skatteparadis unndrar midler fra beskatning. Selv om det kan være praktiske årsaker til disse investeringene, så undergraver denne praksisen et globalt bærekraftig skattegrunnlag. Vi har altså en situasjon i Oljefondet der mandatet tilsier uttrekk fra skatteparadis, men der de etiske retningslinjene ikke gjør det. Det gir en kraftig dissonans.

Uten Panama Papers hadde ikke denne diskusjonen skjedd nå. Etikkrådet er også helt åpen om viktigheten av journalistenes arbeid. I deres årsmelding for 2015 omtales Oljefondets investeringer i det korrupsjons-herjede brasilianske oljeselskapet Petrobras: «Etikkrådet har i flere år vært kjent med korrupsjonsanklager som involverer Petrobras. Det var imidlertid først i 2014, da omfanget av anklagene ble allment kjent, at rådet besluttet å kontakte selskapet og å utrede anklagene med sikte på en tilrådning om utelukkelse.»

De etiske retningslinjene for selskapers adferd er dermed ingen sikkerhet for at vi ikke er investert i selskaper der det foretas grove brudd på de samme retningslinjene.

Oljefondets etiske retningslinjer har vært omtalt som gullstandard for andre investeringsfond. Det er mange gode sider ved retningslinjene, som vi ikke kommer innpå her. Investeringsprofilen til Oljefondet er antagelig bedre enn flertallet av andre fond. Men det er våre normer som ligger til grunn for de etiske retningslinjene. Og skatteparadis anses ikke som å være et grovt brudd med våre normer, til det har vi ikke protestert nok. Våre normer er ikke et godt nok kompass for hva som er etisk forsvarlig. Fundamentet for de etiske retningslinjene bør derfor endres.

Heidi Rapp Nilsen, PhD Økologisk økonomi og etikk, Forsker i NORUT Northern Research Institute og Jukka Mähönen, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Kronikken er publisert 30.06.2016 i Dagens Næringsliv, og har sitt utspring i prosjektet Sustainable Market Actors for Responsible Trade